Som boligeier er sannsynligheten stor for at du har tilgang til sameiets fellesarealer. Typiske fellesarealer er steder som vaskerom, lekeplasser, parkeringsplasser, bakgårder og lignende. Hvordan disse brukes kan imidlertid skape uenighet eller diskusjoner. Så hvordan fungerer bruksretten?

Hovedregelen er at fellesarealer skal brukes på en måte som ivaretar interessene til alle beboerne i sameiet. Sameieloven (§19) sier at ingen skal bruke fellesarealer slik at det unødig eller urimelig er til skade eller ulempe for de andre sameierne. Med andre ord: loven er ganske åpen, og derfor kan det oppstå uklarheter om hva dette betyr i praksis.

Hvordan reguleres bruksretten?

I utgangspunktet reguleres bruksretten til fellesarealer av vedtektene i sameiet. Vedtektene kan for eksempel gi retningslinjer for parkering, bruk av fellesrom, eller regler for når og hvordan private arrangementer man kan ha i bakgården eller hagen. Så om du nettopp har flyttet inn i et nytt sameie er det lurt å sette seg inn i reglene for å unngå misforståelser.

Dersom vedtektene ikke gir et tydelig svar, trer sameieloven inn som et generelt regelverk. Loven gir alle sameierne lik rett til å bruke fellesarealene, så lenge dette ikke hindrer andres mulighet til å bruke dem. For eksempel kan en beboer ha lov til å bruke deler av en felles hage til en midlertidig aktivitet, men det vil være problematisk å okkupere hele området permanent.

De fleste sameier har også husordensregler som kan være mer detaljert enn vedtektene. Disse reglene kan dekke alt fra tidsbegrensninger for bruk av vaskerom til hvor sykler skal plasseres og hvor sent du kan bruke fellesgrillen.

Hva skjer ved konflikter?

Når det oppstår uenigheter om bruken av fellesareal, er dialog ofte det første skrittet. Mange konflikter kan løses ved at partene snakker sammen og finner en felles løsning. Dersom dette ikke fører frem, kan styret i sameiet gripe inn som en nøytral part. Styret har også mandat til å begjære tvangssalg for sameiere som misligholder vedtektene, og har ansvar for å ivareta og følge opp slike saker.

I mer kompliserte tilfeller kan saken tas opp i forliksrådet eller behandles av domstolene. Det er imidlertid viktig å huske at slike prosesser kan være tidkrevende og kostbare, og det beste er alltid å prøve å finne en løsning i fellesskap.